Som dialekttviholder er det ikke helt sjeldent at jeg i mitt daglige virke i hovedstaden får spørsmål om hvor jeg kommer fra. De fleste som spør har en tendens til å ville følge opp med å selv tippe mitt opprinnelsessted. Det er både hyggelig og en fin ice-breaker i situasjoner med nye bekjentskaper. Ikke overraskende er det Tromsø og Svolvær som troner på tipstoppen, med Luktvatn i andre enden. Når jeg så korrigerer til en sørligere breddegrad og svarer Luktvatn, så har samtalen en tendens til stoppe litt (noe som igrunn er synd av ovennevnte isbrytergrunner).

Å prøve å forklare hvor Luktvatn ligger i geografien er i seg selv ganske vrient – å svare på hva Luktvatn er mest kjent for bortimot nesten umulig, så da blir det til en rask “midt mellom Mosjøen og Mo i Rana om du har hørt om noen av dem”. Til det svarer de fleste høflig “mener da det ja” og legger temaet dødt så fort som overhodet mulig.

Jeg ønsker derfor å besvare neste “Så, hvor i nord er det du kommer fra?” med et “Jo, nå skal du høre, jeg kommer fra perlen Luktvatn, ca midt i Norge – og jeg anbefaler deg å ta en kikk på noen bilder på ottermo.com derfra”.

Pulsklokke – viktig for å komme seg i form, eller er det et liksombehov smuglet inn under huden på den vestlige manns gadgettilbøyelighet? Uavhengig av hvilke kondisjonsforum man besøker for å tilegne seg kunnskap så finner man velmenende ytrere for begge synspunkter. Noen mener Rocky-style er veien til Rom, mens andre mener at Drago, tross tap i selve kampen, hadde en del fornuftige elementer i sin trening.

For mitt vedkommende ble dragningen mot batteridrevne treningsdingser som kan kobles til PC for sterk, og for et par måneder siden røyk mitt velbrukte mesterkort (mastercard for den uinnvidde) på nok en smell – denne gang i form av en Polar Rs800CX med tilhørende GPS.

Etter å ha lest meg litt opp på pulssoner og hvordan drive hvor mye av hvilken type trening i de ulike av disse sonene, så var innstillinger og tekniske spesifikasjoner på plass i armbåndsuret (som faktisk også viser hvor mye klokken er om du spør den pent).

Svømming er vanskelig. Det er vanskelig å utføre, og det er enda vanskeligere å lære. Legg så til at det er mange meget gode grunner til at skolepliktig alder ikke inkluderer tredveårene – læringsevnekurven min har for lengst nådd det såkalte long-tail prinsippet og fanger i beste fall opp enkeltelementer langt ut i periferien av de sentrale crawleteknikker. Tidsklemma sitter vi alle i så der er det bare egne prioriteringer som gjelder – og hovedgrunnen til å ta seg en joggetur kontra ploppe uti bassenget handler nok mest om selvfølelsen: løping utfører jeg i alle fall nogenlunde korrekt selv om en del fosser forbi meg i bakkene.

Uansett – det blir lite triathlonmålgang 2011 om jeg ikke kommer i land etter svømmedelen så der må jeg pushe meg selv hardt fremover. For å vite litt mer om hva jeg skal øve på for å tilegne meg teknikken har jeg søkt og lest ganske omfattende på nettet. Har tidligere vært en selvlært golfspiller og vet hvor galt det kan bære av sted, så for svømming har jeg innsett nødvendigheten av å vite hva jeg skal prøve på. I den forbindelse har jeg to nettsteder som jeg veldig gjerne anbefaler for andre nybegynnere som lurer litt på hva man egentlig skal øve på når man først har klart å komme seg til klorvannet.

1500 meter svømming – 40 kilometer sykling – 10 kilometer løping..

DET kan da ikke være helt urealistisk var min første tanke da en kollega på jobben i et (over)ivrig øyeblikk sa at han kunne tenke seg å stille i Oslo Triathlon, og at det måtte da være fullt oppnåelig for alle oss i rommet. Heldigvis var det fulltegnet da denne diskusjonen kom på bordet så jeg slapp å spasere inn i undervurderingsfella med vidåpne armer. Kræsjlandingen hadde blitt like ydmykende som den hadde blitt total.

For – i ettertid av denne diskusjonen så har tanken streifet meg at triathlon kanskje hadde vært en mulig vei tilbake til den formen som gikk tapt i dragsuget av å bli far til to i løpet av to år. Nå husker jeg nok formen før som adskillig bedre enn den var, og skyldsspørsmålet for forfallet kan nok ikke tilskrives mine to små så mye som jeg liker å unnskylde meg med. Uansett så hang jeg meg litt opp i tanken om triathlon kanskje kunne være noe for meg. Variert trening, utendørs og med god form som belønning i horisonten – det høres da unektelig fristende ut. Riktignok har jeg aldri vært noe særlig til syklist, og ikke eier jeg sykkel. Men begge disse hindrene skal kunne gjøres noe med. Svømming har jeg ikke bedrevet siden ungdomsskolen, men med et par timer i  bassenget så skal vel grunnlaget være der.

I wish!!

I dag har jeg nemlig fått meg en mine største tankevekkere i nyere tid. En liten tur til Risenga badeland med familien skulle avsluttes med at far testet sine crawleegenskaper i 25 meters bassenget. 17 meter er mitt anslag. Mitt anslag på hvor langt jeg kom før jeg var på innpust når hodet var under vann og utpust når jeg klamret meg til kanten.

Derfor har jeg nå bestemt meg for at jeg skal stille i triathlon. Alt jeg trenger er en sykkel, sykkelferdigheter og evnen til å holde ut skarve 1483 meter mer enn p.t. svømmeferdighet. Ja, det er sant – løping etter sykling må vel også øves inn.

Hansken er kastet!