Å prøve å forklare hvor Luktvatn ligger i geografien er i seg selv ganske vrient – å svare på hva Luktvatn er mest kjent for bortimot nesten umulig, så da blir det til en rask “midt mellom Mosjøen og Mo i Rana om du har hørt om noen av dem”. Til det svarer de fleste høflig “mener da det ja” og legger temaet dødt så fort som overhodet mulig.

Jeg ønsker derfor å besvare neste “Så, hvor i nord er det du kommer fra?” med et “Jo, nå skal du høre, jeg kommer fra perlen Luktvatn, ca midt i Norge – og jeg anbefaler deg å ta en kikk på noen bilder på ottermo.com derfra”.

I følge Wikipedia har man dekket det meste om stedet om man husker at det ligger nord i Vefsn kommune, ved Korgfjellet og Lukttinden, samt at E6 går forbi der…

En påbegynt diskusjon rundt navneopphavet antydes, men avsluttes like snart da det er usikkert. Mest sannsynlig kommer navnet fra samisk hvor ordet “luokta” betyr bukt, og beskriver de mange buktene som du finner langs hele vannet. Egentlig litt skuffende at navnet er såpass kjedelig, det bygger opp litt forventninger i hvert fall i forhold til én av våre sanser.

Det Wikipedia ikke nevner, og som nynorskferdighetene mine hindrer meg i legge til der, er to ord om hvilken (meget godt bortgjemt) perle Luktvatn er. Ser du bort fra enkelte menneskers behov for å treffe andre mennesker, samt asfalterte forbindelser, så har dette stedet alt du måtte ønske deg – om alt du ønsker deg er fin natur.

Nå er det slik at reisebrev fra store byer med utstrakt mangfold av severdigheter gjerne kan inneholde side opp og side ned med beskrivende tekst. Men nå er det nå engang vedtatt av noen at et bilde sier mer enn tusen ord, noe som kanskje er ekstra sant når vi snakker om naturen – og med mitt meget bedagelige vesen ville det vært hinsides å skrive på tusener av ord når man kan slenge opp noen bilder og klappe seg på skulderen med vel utført arbeide. Dette er mitt Luktvatn:

Luktvatn sett fra det store bildet

Fortsatt store bildet, men denne gang litt mer kjøtt på fargebena

Luktvassbygda sett fra Hauan

Holder du posisjonen fra forrige bildet, venter til vinteren kommer, og snur deg 190 grader så ser du rett mot mektige Lukttinden

Bilde tatt fra balkongen til foreldrene mine - tror det er tidlig i juli

Heldigvis har vi noen timer sommer (nesten) hvert år hvor hageinteresser kan dyrkes

Bruker man den sommerdagen godt rekker man et lite bål også

For mitt vedkommende ble dragningen mot batteridrevne treningsdingser som kan kobles til PC for sterk, og for et par måneder siden røyk mitt velbrukte mesterkort (mastercard for den uinnvidde) på nok en smell – denne gang i form av en Polar Rs800CX med tilhørende GPS.

Etter å ha lest meg litt opp på pulssoner og hvordan drive hvor mye av hvilken type trening i de ulike av disse sonene, så var innstillinger og tekniske spesifikasjoner på plass i armbåndsuret (som faktisk også viser hvor mye klokken er om du spør den pent).

Jeg har utvilsomt hatt god effekt av å trene etter puls. Ikke minst fordi jeg ikke lenger avslutter hver økt bøyd over grøftegjerdet med halve magen på vei ut av ansiktet. Slike økter er ikke bare for tunge for kroppen, de er ekstremt vanskelige å motivere seg til. Min pre-pulsklokke-trening bestod derfor gjerne av få, men altfor harde treningsrunder. Punkt én på listen over personlige erfaringer er derfor at hver økt har blitt mye mer behagelig. Noen er fortsatt såpass tunge at jeg ser både draugen og hans skumlere slektninger, men jevnt over er treningen nå mer behagelig. Og, overraskende nok for meg, så er treningen også mer effektiv. Jeg sitter igjen med bedre effekt fra mindre innsats – en kombinasjon som er meget tiltalende i min verden.

Punkt to er av mer triviell art – men ikke mindre morsom av den grunn. Å avslutte en løpetur med et par skjermbilder som fortløpende viser deg hvor langt du har løpt, hvor lang tid du brukte, hvilken pulsfrekvens du til enhver tid har presset hjertet til å prestere, et cetera, er overraskende underholdende. Jeg går ikke distansen helt ut og legger inn dagens temperaturer, timer søvn foregående natt, månefase og skjeggvekst, men alt dette kan selvfølgelig tas med om man anser det som viktig. Det jeg derimot gjør er å se hvordan dagens økt var kontra tidligere, sammenlignbare økter – har jeg brukt litt mindre tid, eller kanskje jeg klarte løypa på samme tid, men med lavere snittpuls? Alt trivialiteter, men morsomt å følge med på, og ikke minst: nok til å løfte rompa ut av sofaen litt hyppigere enn om jeg løp kun som Rocky.

Legger med et par skjermdumper fra en meget trivelig tur sammen med Petter El Fakiri for noen dager siden. En tur som både er et eksempel på bruk av pulsklokke med diverse funksjoner, og et eksempel på hvor galt det kan bære avsted når to menn med middagshøyden som fjerne minner fyrer hverandre opp til å dra treningen altfor langt i forhold til egen kapasitet (punkt én krever altså en viss selvjustis).

Til slutt: Jeg har overhodet ikke noen preferanser i retning av hvilken pulsklokke man bør bruke. Min utvalgte ble det pga tilfeldigheter og utvalg i butikken jeg var. Den har ikke vært feilfri, og en del av problemene jeg har opplevd kan faktisk tilskrives klokken, ikke brukeren. Allikevel har den fungert godt nok til at jeg nå trener mer og bedre enn for knappe to måneder siden.

Google Earth med løypa vi la bak oss

Puls og fart mens vi løp – eksakte tall er med hensikt utelatt (stoltheten påførte en viss sensur)

Uansett – det blir lite triathlonmålgang 2011 om jeg ikke kommer i land etter svømmedelen så der må jeg pushe meg selv hardt fremover. For å vite litt mer om hva jeg skal øve på for å tilegne meg teknikken har jeg søkt og lest ganske omfattende på nettet. Har tidligere vært en selvlært golfspiller og vet hvor galt det kan bære av sted, så for svømming har jeg innsett nødvendigheten av å vite hva jeg skal prøve på. I den forbindelse har jeg to nettsteder som jeg veldig gjerne anbefaler for andre nybegynnere som lurer litt på hva man egentlig skal øve på når man først har klart å komme seg til klorvannet.

Den første heter Total Immersion, og er en egen svømmeskole/teknikk/læringsform for de som ønsker å lære seg å crawle. Mye bra info, særlig på bloggen deres, men for å få fullt utbytte av denne metoden bør man nok enten kjøpe en bok eller en dvd hos dem, eller enda bedre; delta på et kurs om man har muligheten til det. Sidene bærer preg av dette også, men en del tips kan man hente, og de filmene jeg har sett fra dem har inneholdt mange fine øvelser.

Den andre siden jeg har benyttet meg flittig av siste ukene tilbyr også kursing, men da disse utføres i Australia setter jeg veldig stor pris på at de har så mye god informasjon og beskrivelser liggende tilgjengelig online. Swim Smooth heter nettstedet og min nye venn Mr Smooth, har gitt meg mange aha-opplevelser. Forhåpentligvis kan noen av disse opplevelsene komme også uti vannet. Så langt har de kun vært gjenstand for megetsigende nikk til meg selv mens jeg leser. Sist tur til bassenget med Mr El Fakiri ga svært få eureka-øyeblikk for noen av oss, men de kan være nærmere enn vi tror.

Uansett – hvis noen kjenner til andre sider som kan være med på bidra til at en stakkar i tidlig førtiårskrise kan komme seg levende gjennom 1500 meters svømming i sjøen så mottas disse med stor takk.

DET kan da ikke være helt urealistisk var min første tanke da en kollega på jobben i et (over)ivrig øyeblikk sa at han kunne tenke seg å stille i Oslo Triathlon, og at det måtte da være fullt oppnåelig for alle oss i rommet. Heldigvis var det fulltegnet da denne diskusjonen kom på bordet så jeg slapp å spasere inn i undervurderingsfella med vidåpne armer. Kræsjlandingen hadde blitt like ydmykende som den hadde blitt total.

For – i ettertid av denne diskusjonen så har tanken streifet meg at triathlon kanskje hadde vært en mulig vei tilbake til den formen som gikk tapt i dragsuget av å bli far til to i løpet av to år. Nå husker jeg nok formen før som adskillig bedre enn den var, og skyldsspørsmålet for forfallet kan nok ikke tilskrives mine to små så mye som jeg liker å unnskylde meg med. Uansett så hang jeg meg litt opp i tanken om triathlon kanskje kunne være noe for meg. Variert trening, utendørs og med god form som belønning i horisonten – det høres da unektelig fristende ut. Riktignok har jeg aldri vært noe særlig til syklist, og ikke eier jeg sykkel. Men begge disse hindrene skal kunne gjøres noe med. Svømming har jeg ikke bedrevet siden ungdomsskolen, men med et par timer i  bassenget så skal vel grunnlaget være der.

I wish!!

I dag har jeg nemlig fått meg en mine største tankevekkere i nyere tid. En liten tur til Risenga badeland med familien skulle avsluttes med at far testet sine crawleegenskaper i 25 meters bassenget. 17 meter er mitt anslag. Mitt anslag på hvor langt jeg kom før jeg var på innpust når hodet var under vann og utpust når jeg klamret meg til kanten.

Derfor har jeg nå bestemt meg for at jeg skal stille i triathlon. Alt jeg trenger er en sykkel, sykkelferdigheter og evnen til å holde ut skarve 1483 meter mer enn p.t. svømmeferdighet. Ja, det er sant – løping etter sykling må vel også øves inn.

Hansken er kastet!