Pulsklokke – viktig for å komme seg i form, eller er det et liksombehov smuglet inn under huden på den vestlige manns gadgettilbøyelighet? Uavhengig av hvilke kondisjonsforum man besøker for å tilegne seg kunnskap så finner man velmenende ytrere for begge synspunkter. Noen mener Rocky-style er veien til Rom, mens andre mener at Drago, tross tap i selve kampen, hadde en del fornuftige elementer i sin trening.

For mitt vedkommende ble dragningen mot batteridrevne treningsdingser som kan kobles til PC for sterk, og for et par måneder siden røyk mitt velbrukte mesterkort (mastercard for den uinnvidde) på nok en smell – denne gang i form av en Polar Rs800CX med tilhørende GPS.

Etter å ha lest meg litt opp på pulssoner og hvordan drive hvor mye av hvilken type trening i de ulike av disse sonene, så var innstillinger og tekniske spesifikasjoner på plass i armbåndsuret (som faktisk også viser hvor mye klokken er om du spør den pent).

1500 meter svømming – 40 kilometer sykling – 10 kilometer løping..

DET kan da ikke være helt urealistisk var min første tanke da en kollega på jobben i et (over)ivrig øyeblikk sa at han kunne tenke seg å stille i Oslo Triathlon, og at det måtte da være fullt oppnåelig for alle oss i rommet. Heldigvis var det fulltegnet da denne diskusjonen kom på bordet så jeg slapp å spasere inn i undervurderingsfella med vidåpne armer. Kræsjlandingen hadde blitt like ydmykende som den hadde blitt total.

For – i ettertid av denne diskusjonen så har tanken streifet meg at triathlon kanskje hadde vært en mulig vei tilbake til den formen som gikk tapt i dragsuget av å bli far til to i løpet av to år. Nå husker jeg nok formen før som adskillig bedre enn den var, og skyldsspørsmålet for forfallet kan nok ikke tilskrives mine to små så mye som jeg liker å unnskylde meg med. Uansett så hang jeg meg litt opp i tanken om triathlon kanskje kunne være noe for meg. Variert trening, utendørs og med god form som belønning i horisonten – det høres da unektelig fristende ut. Riktignok har jeg aldri vært noe særlig til syklist, og ikke eier jeg sykkel. Men begge disse hindrene skal kunne gjøres noe med. Svømming har jeg ikke bedrevet siden ungdomsskolen, men med et par timer i  bassenget så skal vel grunnlaget være der.

I wish!!

I dag har jeg nemlig fått meg en mine største tankevekkere i nyere tid. En liten tur til Risenga badeland med familien skulle avsluttes med at far testet sine crawleegenskaper i 25 meters bassenget. 17 meter er mitt anslag. Mitt anslag på hvor langt jeg kom før jeg var på innpust når hodet var under vann og utpust når jeg klamret meg til kanten.

Derfor har jeg nå bestemt meg for at jeg skal stille i triathlon. Alt jeg trenger er en sykkel, sykkelferdigheter og evnen til å holde ut skarve 1483 meter mer enn p.t. svømmeferdighet. Ja, det er sant – løping etter sykling må vel også øves inn.

Hansken er kastet!