Som dialekttviholder er det ikke helt sjeldent at jeg i mitt daglige virke i hovedstaden får spørsmål om hvor jeg kommer fra. De fleste som spør har en tendens til å ville følge opp med å selv tippe mitt opprinnelsessted. Det er både hyggelig og en fin ice-breaker i situasjoner med nye bekjentskaper. Ikke overraskende er det Tromsø og Svolvær som troner på tipstoppen, med Luktvatn i andre enden. Når jeg så korrigerer til en sørligere breddegrad og svarer Luktvatn, så har samtalen en tendens til stoppe litt (noe som igrunn er synd av ovennevnte isbrytergrunner).

Å prøve å forklare hvor Luktvatn ligger i geografien er i seg selv ganske vrient – å svare på hva Luktvatn er mest kjent for bortimot nesten umulig, så da blir det til en rask “midt mellom Mosjøen og Mo i Rana om du har hørt om noen av dem”. Til det svarer de fleste høflig “mener da det ja” og legger temaet dødt så fort som overhodet mulig.

Jeg ønsker derfor å besvare neste “Så, hvor i nord er det du kommer fra?” med et “Jo, nå skal du høre, jeg kommer fra perlen Luktvatn, ca midt i Norge – og jeg anbefaler deg å ta en kikk på noen bilder på ottermo.com derfra”.

I følge Wikipedia har man dekket det meste om stedet om man husker at det ligger nord i Vefsn kommune, ved Korgfjellet og Lukttinden, samt at E6 går forbi der…

En påbegynt diskusjon rundt navneopphavet antydes, men avsluttes like snart da det er usikkert. Mest sannsynlig kommer navnet fra samisk hvor ordet “luokta” betyr bukt, og beskriver de mange buktene som du finner langs hele vannet. Egentlig litt skuffende at navnet er såpass kjedelig, det bygger opp litt forventninger i hvert fall i forhold til én av våre sanser.

Det Wikipedia ikke nevner, og som nynorskferdighetene mine hindrer meg i legge til der, er to ord om hvilken (meget godt bortgjemt) perle Luktvatn er. Ser du bort fra enkelte menneskers behov for å treffe andre mennesker, samt asfalterte forbindelser, så har dette stedet alt du måtte ønske deg – om alt du ønsker deg er fin natur.

Nå er det slik at reisebrev fra store byer med utstrakt mangfold av severdigheter gjerne kan inneholde side opp og side ned med beskrivende tekst. Men nå er det nå engang vedtatt av noen at et bilde sier mer enn tusen ord, noe som kanskje er ekstra sant når vi snakker om naturen – og med mitt meget bedagelige vesen ville det vært hinsides å skrive på tusener av ord når man kan slenge opp noen bilder og klappe seg på skulderen med vel utført arbeide. Dette er mitt Luktvatn: