1500 meter svømming – 40 kilometer sykling – 10 kilometer løping..

DET kan da ikke være helt urealistisk var min første tanke da en kollega på jobben i et (over)ivrig øyeblikk sa at han kunne tenke seg å stille i Oslo Triathlon, og at det måtte da være fullt oppnåelig for alle oss i rommet. Heldigvis var det fulltegnet da denne diskusjonen kom på bordet så jeg slapp å spasere inn i undervurderingsfella med vidåpne armer. Kræsjlandingen hadde blitt like ydmykende som den hadde blitt total.

For – i ettertid av denne diskusjonen så har tanken streifet meg at triathlon kanskje hadde vært en mulig vei tilbake til den formen som gikk tapt i dragsuget av å bli far til to i løpet av to år. Nå husker jeg nok formen før som adskillig bedre enn den var, og skyldsspørsmålet for forfallet kan nok ikke tilskrives mine to små så mye som jeg liker å unnskylde meg med. Uansett så hang jeg meg litt opp i tanken om triathlon kanskje kunne være noe for meg. Variert trening, utendørs og med god form som belønning i horisonten – det høres da unektelig fristende ut. Riktignok har jeg aldri vært noe særlig til syklist, og ikke eier jeg sykkel. Men begge disse hindrene skal kunne gjøres noe med. Svømming har jeg ikke bedrevet siden ungdomsskolen, men med et par timer i  bassenget så skal vel grunnlaget være der.

I wish!!

I dag har jeg nemlig fått meg en mine største tankevekkere i nyere tid. En liten tur til Risenga badeland med familien skulle avsluttes med at far testet sine crawleegenskaper i 25 meters bassenget. 17 meter er mitt anslag. Mitt anslag på hvor langt jeg kom før jeg var på innpust når hodet var under vann og utpust når jeg klamret meg til kanten.

Derfor har jeg nå bestemt meg for at jeg skal stille i triathlon. Alt jeg trenger er en sykkel, sykkelferdigheter og evnen til å holde ut skarve 1483 meter mer enn p.t. svømmeferdighet. Ja, det er sant – løping etter sykling må vel også øves inn.

Hansken er kastet!